Høsten er i ferd med å gi opp. Dagene er redusert til små lysgløtt de aller færreste får med seg. Temperaturen svinger mellom «krampaktig utepils» og «trappa er en speilblank dødsfelle». Vi er inne i en nesten håpløs tursesong – som kan reddes.
Jeg er ull-entusiast. Jeg pakker cirka det samme når jeg drar ut på tur i minusgrader som i 20 pluss, kanskje med unntak av polvotter. Hvis ull var en religion så er jeg profet. I jungelen av syntet, superundertøy og andre high tech varianter velger jeg lett den gode gamle ulla først. Ingen over, ingen ved siden av.
Ja, sekken blir kanskje noe tyngre enn med det mer tekniske alternativet, men det finnes ingenting som er viktigere enn å alltid ha tørt ullsokkeskift, en litt for stor ullgenser å krype inn i og ei skikkelig god favorittlue på topplokket. To skift ullundertøy er alltid med: ett å gå i og et å skifte til når man har fått opp campen, såkalt chille-ull. Bållukta skal helst aldri forsvinne helt fra ulla, men alltid være vitne om tidligere eventyr. Da har jeg det fint.
Det mest magiske med denne litt mørke, blaute og kjipe turtiden er at det er nå de virkelig fine turminnene lages. Det er nå du får kjenne på gleden av å krype inn i et telt, pakke deg inn i tørre ullklær, høre regne knitre på duken og vinden suse over fjellet. Det er nå bål varmer aller best og det er duket for en ny sesong av jeger-tv.
Det er også nå nattehimmelen er på sitt aller vakreste. Du får Melkeveien i hodet. Finere utsikt til tannpussen skal du lete lenge etter. Nå kan den kalde, blaute tiden få lov til å vare litt til. Jeg har ullgenseren pakket og sikter litt utenfor byen, der det blir enda mørkere.
