Luftens friluftsliv kalles det; Paragliding. Sporten som gir mennesker fugleperspektiv uten bruk av annen drivkraft enn vind og varmluft. Vi får vinge og kan gli over landskapet sittende som Pinocchoidukker i en linefestet sele.

Magisk.

Og sinnsykt unaturlig.

Det er jo ikke riktig at vi skal henge der oppe, men det er kanskje nettopp derfor det er så fristende. De færreste forstår hvorfor man tar løpefart utfor en skråning og beiner ut i løse lufta med et tøystykke som eneste mulige garanti for en mjuk landing. Hva hvis man faller ned?

Jeg tenkte jo tanken: Falle ned fra himmelen. For en kjip måte å ryke på. Spektakulært, men fortsatt rimelig kjedelig. Heldigvis går introduksjonen til sporten via flere timer bakkehåndtering og øving på start og landing med kun noen få meters svev. Man gis tid til å bli godt kjent med vingen. Tid til å stole på den og på seletøyet. I det øyeblikket jeg sto på start for første høydetur, med et totalt dropp på rundt 480 meter ned til landing, var alle tanker om at vingen IKKE skulle bære meg borte som dugg for solen. Styreliner og raisere opp, bestemte steg fremover, torpedostilling og fortsett til du trår luften.

I det de første tretoppene forsvant under meg sto verden stille et øyeblikk. Også slo det meg: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?

Det er en annen verden der oppe. En verden der alle andre tanker enn flyvingen forsvinner. Jeg fant en snarvei ned fra fjellet som jeg gjerne deler med alle som tør å ta steget ut i løse luften.

Takk til Oslo Paragliderklubb for en nydelig introduksjon til fugleperspektivet.